Ingeborg Steinholt Penger, makt og likestilling
Det har blitt et årlig rituale i den offentlige debatten å evaluere stoda i likestillingskampen når det nærmer seg kvinnedagen 8. mars. Nesten hver gang åpnes debattene med spørsmålet om likestillinga kanskje har gått for langt.
Som fylkespolitiker har man imidlertid tilgang til tall og harde fakta som skiller seg kvalitativt fra synsinga som preger den øvrige kjønnsdebatten. Her er den mørke sannheten om hvordan det står til med likestillinga i Nordland.
Fylkeskommunen har utarbeidet et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering i Nordland. På noen få områder viser dette regnskapet positive tendenser som forteller om en utvikling der kvinner får makt og innflytelse på linje med menn.
Enkelte av oppstillingene viser en jevn fordeling mellom kjønnene. Men i alle oppstillingene som preges av skjeivhet er det kvinnene som kommer dårligst ut av det.
Kjønnssammensetninga på fylkestinget er av få eksempler på områder der vi er noenlunde likestilt. Vi er 51% kvinner og 49% menn, altså nærmest delt på midten. Men vi skal ikke lenger enn til kommunenivå før kvinner begynner å miste makt.
I kommunestyrene i Nordland er bare 37% av de folkevalgte kvinner. Av fylkets rådmenn er bare 16% kvinner mot 84% menn. Blant ordførerne står det enda dårligere til: 11% kvinner mot 89% menn.
Hva kommer dette av? Er det slik at kvinner er mindre interessert i makt og prestisje enn menn? Jeg tror ikke det. Årsakene til denne skjeivheten ligger i hvordan vi betrakter og organiserer samfunnet vårt.
Det er fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn forventes å bruke mer tid på barn og gjøre mer av det usynlige gratisarbeidet vi kjenner som husarbeid. Denne tilsynelatende uskyldige forventninga om at det er naturlig at damer gjør mer husarbeid enn menn er dypt rotfesta i norsk kultur. Men den logiske konsekvensen er at kvinner får mindre tid og overskudd til politisk arbeid.
Slik får denne formen for usynlig diskriminering et målbart utslag. Et utslag som innebærer en svært udemokratisk skjeivhet mellom kjønnene. Politisk makt er altså mannsdominert.
Hva så med arbeidslivet? Der finnes det jo en rekke reguleringer og tiltak for å fremme kjønnsutgjevning! Mulig det, men tallenes tale er klar. Blant daglige ledere er bare 20% kvinner, blant styreledere bare 15,5%. Og urovekkende 91% av gründerne i nyetablerte selskap er menn med bare 9% kvinner på den andre siden.
Likevel er det tallene som beskriver lønnsforskjellen som er mest oppsiktsvekkende. I Nordland fylke tjener kvinner i snitt 107129 kroner mindre i året enn menn. Og det på tross av alt gratisarbeidet som gjøres innenfor hjemmets fire vegger! Denne økonomiske skjeivheten er en av de klareste indikatorene på at likestillinga ikke har kommet langt nok.
Siden disse tallene er noe alle politikerne på fylkestinget er kjent med bør Nordland være godt rustet til å ta fatt på likestillingsarbeidet i tiden framover. Likestilling kan ikke oppnås over natta, det kan ikke vedtas, men må formes gjennom mange små og store skritt over tid.
Men vi må våge å bruke de metodene vi veit fungerer der likestillinga har dårligst kår. Viktigst er det at vi klarer å bruke tall som de jeg har referert politisk, som grunnlag for reformering av samfunnet. For det er samfunnet, det store fellesskapet, som har størst interesse av å oppnå et mer likestilt samfunn.
Gratulerer med dagen, damer!
