Interpellasjon til Fylkestinget 14. - 17. juni
Mandag 31. mai bordet israelske soldater de internasjonale humanitære skipene i Gaza Freedom Floatilla på vei til Gaza med nødhjelp. Ni av flåtens deltakere ble drept og flere titalls ble såret. Dette er bare ett av angrepene Israel de siste årene har gjennomført mot palestinere eller mot mennesker som forsøker å hjelpe palestinerne i deres kamp mot den blokaden Israel utsetter dem for.
Det er bare litt over et år siden den israelske hæren bombet Gazastripen og drepte nesten 1500 mennesker. Mange av dem kvinner og barn.
De siste årene har den israelske okkupasjonen av Palestina tiltatt i styrke. Blokaden av Gaza fører til at mennesker sultes ut eller dør av mangel av enkle medisiner. Gaza Freedom Floatilla forsøkte å bøte på de humanitære lidelsene ved å bryte blokaden med skip fulle av papir til å gjennomføre eksamen, medisiner, mat og utstyr til å starte gjenoppbyggingen av det utbomba Gaza.
Alle nylige forsøk på diplomati har blitt avfeid av israelske myndigheter. Den israelske staten bryter systematisk og bevisst internasjonal lovgivning. Fordømmelsene fra FN og andre internasjonale organer har blitt rein rutine for israelerne. Slike fordømmelser får ingen praktiske konsekvenser, og overgrepene mot den palestinske sivilbefolkningen fortsetter. Dette er en uholdbar situasjon som vi alle bærer et ansvar for. Den desperate situasjonen til innbyggerne på Gaza krever nye tiltak som kan presse Israel til å oppheve blokaden mot Gaza og respektere internasjonal lov.
Rødt Nordland mener at boikott av Israel vil være den mest effektive måten å øve press mot Israel og presse landet til å endre sin politikk overfor palestinerne. Dette er et standpunkt som deles av stadig flere politiske krefter, deriblant AUF, Senterungdommen, SV, SU og dessuten internasjonale størrelser som den sør-afrikanske erkebiskopen og apartheid-motstanderen Desmond Tutu.
Også Palestinerne selv ber om boikott. I 2005 skrev over 170 palestinske organisasjoner under på et opprop for boikott, tilbaketrekking av investeringer og sanksjoner mot Israel. Over 50 organisasjoner fra det palestinske samfunnet har sluttet seg til den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel.
Med bakgrunn i dette vil jeg stille følgende spørsmål til fylkesrådet:
1. Vil fylkesrådet støtte arbeidet for å få til en effektiv forbrukerboikott av israelske produkter, og oppfordre fylkets befolkning til å slutte opp om en slik boikott inntil Israel har opphevet blokaden av Gaza?
2. Vil fylkesrådet sørge for at fylkeskommunale etater, bedrifter og virksomheter ikke kjøper produkter fra Israel eller fra de israelske bosetningene på okkupert jord og heller ikke inngår i noen form for økonomisk samarbeid med israelske selskaper eller produsenter inntil Israel har opphevet blokaden av Gaza?
3. Vil fylkesrådet sørge for at Nordland Fylkeskommune ikke samarbeider med Israelske politikere som støtter okkupasjonen og blokaden av palestinske områder eller med akademiske institusjoner som bidrar til Israelsk militærvesen?
Etter å ha fått idé og påtrykk fra Nordland Rød Ungdom stilte Rødt et privat forslag i fylkestinget i april om at all russ i fylket skal få reise gratis med buss i russetida. Og sånn blei det!
Etter overraskende rask behandlingstid sa fylkesrådet 7. mai ja til dette tiltaket. Jeg er veldig fornøyd med at Rødt fikk gjennomslag for denne saken. For det første er det et viktig skritt for å forhindre ulykker i russetida, både i forhold til fyllekjøring og påkjørsler. For det andre kan erfaringene fra dette eksperimentet bli det første skrittet mot at all ungdom skal få gratis buss.
Saken har dessuten fått en hel del oppmerksomhet:
Jeg tilbragte 1. mai i Svolvær i Lofoten, der det rekordstore arrangementet til Rødt og SV samla over 300 folk. Her finner du talen min for dagen.
(Foto: Brage Aronsen)
Kamerater, gratulerer med dagen!
Det er veldig hyggelig å få komme hit til Vågan på 1. mai, enda hyggeligere at dere i tillegg lar meg slippe til på talestolen.
Onde tunger vil ha det til at 1. mai har utspilt sin rolle, og at dagen tilhører ei svunnen tid. Jeg veit at de tar feil! Den splittelsen man har hatt her i Vågan, og på Sortland viser at 1. mai fortsatt er en dag med sprengkraft i, en dag som fortsatt brukes til å utkjempe kamper.
Over hele verden bil arbeidernes kampdag feiret i dag. I Palestina er parolene mot okkupasjon og undertrykking, i USA motarbeidsløshet og økonomisk nedgang, i Hellas mot den greske statens sløsing med innbyggernes penger.
Her i Vågan er det motstand mot oljeboring som er hovedfokus.
Oljetilhengerne påstår at vi som er mot oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja ikke ønsker kunnskap. Det er feil! Vi har nok kunnskap! Vi har kunnskap om verdens siste store torskestamme som gyter uttafor kysten her, Vi har kunnskap om turismen som bygger på disse områdene som reine og uforurensa. Vi har kunnskap om at norsk olje hver eneste dag bidrar til et stadig økende utslipp av klimagasser over hele kloden. Og vi veit at framtidens generasjoner vil ha en helt annen kunnskap enn det vi har om hva fossile brennstoffer kan og bør brukes til. Så når administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening Gro Brekken sier at vi må utvinne olja for barnas skyld, så veit vi at hun tar feil. For ungene, barnebarna og oldebarna våre kommer til å være i ypperlig stand til å ta disse valgene for seg selv, og det beste vi kan gjøre er å la de enorme ressursene olje og gass som muligens befinner seg under havoverflaten ligge.
Kjære kamerater, vi må tørre å tro på et Lofoten som klarer å skape en framtid for regionen, og som klarer å skape en fremtid for de som er unge i dag, uten å gi seg hen til oljeindustrien.
Vi vet ikke i dag hvilke konsekvenser oljeutvinning i dette området vil få for fisken. Og med så lite sikre kort på bordet synes jeg det er foruroligende med de som i dag slår fast at det ikke er noen risiko for at oljeutvinning vil ødelegge fiskerienes livsgrunnlag. Det finnes ingen garanti for det. Mens oljebransjen snakker seg varm om den marginale risikoen for oljeutslipp diver amerikanske myndigheter denne uka og vurdere å tenne på et felt med oljesøl som stammer fra en oljerigg som sank i Mexicogulfen denne uka. Hver eneste dag lekker det ut 5000 fat olje fra denne havarerte riggen og brønnen under. Det er klart at dette er ekstremtilfelle. Men hva om noe sånt skjer her? Hva om Statfjord A-ulykka eller utslippene fra Troll-plattformen hadde funnet sted her? Så nært land, og i så sårbare områder – det kunne endt med biologisk katastrofe!
Stortinget har aldri sagt nei til oljebransjen når de har bedt om nye leitekonsesjoner. Denne gangen må de si stopp! Havområdene i Nordland VI, VII og Troms II representerer de mest sårbare områdene i norskehavet. Ei åpning for oljebransjen her vil være galskap!
Lofoten og Vesterålen kan bli selve symbolet på hva slags framtid vi ønsker for Norge. Det handler om vi skal fortsette å satse på fossil energi, bryte våre klimaforpliktelser, og tømme havet vårt for ressurser eller om vi nå – før det er for sent, skal velge fornybar energi, og gå over til et fornybart samfunn? Dette handler først og fremst og framtida for Lofoten og Vesterålen, men samtidig handler det om så mye mer. Skal vi se oss blinde på olje som løsning eller skal vi våge å tenke nytt?
Det er vi som har ansvar for vår egen framtid, og på det området der stoler jeg hundre ganger mer på dere enn på StatoilHydro. Derfor må vi si nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og ja til å bygge en fornybar framtid her i nord!
Kampen mot oljeboring uttafor Lofoten, Vesterålen og Senja handler om nordlands framtid. At vi ønsker et fylke som også i framtida skal være et attraktivt sted å bo, og som skal xxx
Og da trenger vi også en infrastruktur som tillater folk å leve der de vil. Hvert eneste år kommer kravet fra politikerne om å kutte ut, legge ned og sentralisere. Ja, det er helsevesenet jeg snakker om. Det visstnok ikke trygt å føde lokalt lenger. Helst burde alle og enhver blitt fløyet til Oslo for å føde, for i følge enkelte virker det som om det kun er der det er skikkelig hjelp å få.
Vi må kreve at det lokale helsevesenet skal bestå. Ikke fordi det skal finnes en spesialist i alle verdens sjukdommer på hvert gatehjørne, men for at armen som knekker på fotballbanen skal kunne gipses uten lang reisevei, at de tre stingene som skal sys i en treåring si panne skal kunne lappes sammen i nærmiljøet og for at de ukompliserte fødslene skal kunne foregå i trygge omgivelser nært hjem og familie.
Nedleggelser av lokale tilbud blir forsvart med at man må spare penger. Men helsevesen koster penger! Mye penger! Og selv om noen krysser fingere og håper å tjene penger på at folk er sjuke, så vil helsevesenet være en utgift. Vi må ikke gi opp kampen for et fortsatt desentralisert helsevesen. Det er bare folkelig motstand som kan stoppe helseforetakene og politikernes planer om nedleggelser og innsparinger.
Men 1. mai er ikke bare en dag da faglig kamp om lokale spørsmål står i fokus. Gjennom hele arbeiderbevegelsens historie har solidaritetstankegangen stått sterkt. Og solidaritet med undertykte i andre deler av verden må fortsatt være en del av vår kamp for en mer rettferdig verden.
I fjor vinter ble Palestinaspørsmålet satt på dagsorden på den mest grusomme måten som er mulig. Angrepet på Gaza viste Israels brutalitet på sitt verste. Jeg kaller det et angrep, ikke en krig, for dette var ikke krigshandlinger. En krig krever to parter som kriger mot hverandre, dette var terrorangrep utført av en av de sterkeste og største krigsmaktene i verden, mot et folk som har blitt utbytta og undetrykt, sperret inne og sultet ut år etter år.
Selv om det er over et år siden de intensive angrepene på Gaza stilnet må vi ikke glemme palestinerne. En over 60 år lang okkupasjon foregår fortsatt, og tiltar i styrke. Den såkalte sikkerhetsmuren mellom Israel og Palestina slynger seg gjennom det palestinske landskapet som en slange på jakt etter nye områder å sluke. Familier har blitt separert, bønder har mista dyrkbar jord, eiendommer har blitt knust. Og hvem som egentlig trenger beskyttelse mot hvem kan man spørre seg. Mellom 2000 og 2008 ble over 4800 sivile palestinere drept av israelere. I samme tidsperiode ble det drept 237 israelere av palestinere. Og dette er bare direkte drapshandlinger, ikke medregnet de som dør av sykdommer som kunne vært forhindret av enkle medisiner som nektes adgang til Gaza. Det er klart det trengs en sikkerhetsmur da!
Men Israels kategoriske utpining av det palestinske folk er ikke så langt unna som det kanskje føles. Her i nærmiljøet er det selskaper som tjener penger på okkupasjonen. Selskapet Veolia som eier mange av fergene som går her i Lofoten, og generelt i Nordland har sterke økonomiske interesser av Israelsk okkupasjon av Palestina. Veolia er engasjert i både avfallshåndtering og kollektivtransport for de israelske koloniene på Vestbredden, og tjener på den måten penger på videre utbygging av okkupasjonen.
Norge bør bruke sin stemme i internasjonale sammenhenger til å vise solidaritet med palestinerne, heller enn å lovprise israelske statsledere. Okkupasjon, drap på sivile og bruk av tortur er brudd på menneskerettighetene, og det er en skam at Norge dyrker så tette bånd med en stat som har så utstrakt brudd på disse.
Det at dere i dag har en parole for fritt Palestina er bra. Men vi må ikke glemme at solidaritet er ei aktiv handling, ikke bare å innta de rette synspunktene. Som kampen mot apartheid i Sør/Afrika viste, så må man sette hardt mot hardt i kampen mot okkupasjon og undertrykking.
Derfor mener jeg at solidaritet med Palestina betyr å boikotte Israel. Israel har med all tydelighet vist at de ikke hører på diplomati, og at de nekter å ta innover seg kritikk som kommer fra omverdenen. På tross av diplomatiske forsøk gang på gang, fortsetter Israel å undertrykke palestinerne med uforminska styrke. Derfor er noe av det viktigste solidaritetsarbeidet vi kan gjøre her i Norge, er å jobbe for å oppnå en reell boikott av Israel. Israel må bli fortalt med det språket land stort sett skjønner best, nemlig det økonomiske, at vi ikke godtar den rasismen som Israel utsetter Palestina for.
Vi må kreve at Israel hever den umenneskelige blokaden av Gaza, men vi må heller ikke glemme den okkupasjonen som hele Vestbredden hver eneste dag merker på kroppen. Derfor må vi i solidaritet, kjempe for et fritt Palestina!
Vi må aldri slippe opp på kravene, for det er veldige krefter der ute som ikke har samme interesse som oss. Vi må fortsette å kjempe. Vi må kjempe for lokale arbeidsplasser, mot utflagging av norske bedrifter, vi må kjempe for en fortsatt sterk velferdsstat, vi må kjempe mot sykehusnedleggelser og for et levedyktig distrikt. Vi må kjempe mot okkupasjonen av Palestina, Afghanistan og Irak, vi må kjempe for et oljefritt Lofoten og Vesterålen.
Det er mye å kjempe for. 1. mai har så absolutt ikke utspilt sin rolle. Gratulerer med dagen nok en gang!
Det har blitt et årlig rituale i den offentlige debatten å evaluere stoda i likestillingskampen når det nærmer seg kvinnedagen 8. mars. Nesten hver gang åpnes debattene med spørsmålet om likestillinga kanskje har gått for langt.
Som fylkespolitiker har man imidlertid tilgang til tall og harde fakta som skiller seg kvalitativt fra synsinga som preger den øvrige kjønnsdebatten. Her er den mørke sannheten om hvordan det står til med likestillinga i Nordland.
Fylkeskommunen har utarbeidet et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering i Nordland. På noen få områder viser dette regnskapet positive tendenser som forteller om en utvikling der kvinner får makt og innflytelse på linje med menn.
Enkelte av oppstillingene viser en jevn fordeling mellom kjønnene. Men i alle oppstillingene som preges av skjeivhet er det kvinnene som kommer dårligst ut av det.
Kjønnssammensetninga på fylkestinget er av få eksempler på områder der vi er noenlunde likestilt. Vi er 51% kvinner og 49% menn, altså nærmest delt på midten. Men vi skal ikke lenger enn til kommunenivå før kvinner begynner å miste makt.
I kommunestyrene i Nordland er bare 37% av de folkevalgte kvinner. Av fylkets rådmenn er bare 16% kvinner mot 84% menn. Blant ordførerne står det enda dårligere til: 11% kvinner mot 89% menn.
Hva kommer dette av? Er det slik at kvinner er mindre interessert i makt og prestisje enn menn? Jeg tror ikke det. Årsakene til denne skjeivheten ligger i hvordan vi betrakter og organiserer samfunnet vårt.
Det er fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn forventes å bruke mer tid på barn og gjøre mer av det usynlige gratisarbeidet vi kjenner som husarbeid. Denne tilsynelatende uskyldige forventninga om at det er naturlig at damer gjør mer husarbeid enn menn er dypt rotfesta i norsk kultur. Men den logiske konsekvensen er at kvinner får mindre tid og overskudd til politisk arbeid.
Slik får denne formen for usynlig diskriminering et målbart utslag. Et utslag som innebærer en svært udemokratisk skjeivhet mellom kjønnene. Politisk makt er altså mannsdominert.
Hva så med arbeidslivet? Der finnes det jo en rekke reguleringer og tiltak for å fremme kjønnsutgjevning! Mulig det, men tallenes tale er klar. Blant daglige ledere er bare 20% kvinner, blant styreledere bare 15,5%. Og urovekkende 91% av gründerne i nyetablerte selskap er menn med bare 9% kvinner på den andre siden.
Likevel er det tallene som beskriver lønnsforskjellen som er mest oppsiktsvekkende. I Nordland fylke tjener kvinner i snitt 107129 kroner mindre i året enn menn. Og det på tross av alt gratisarbeidet som gjøres innenfor hjemmets fire vegger! Denne økonomiske skjeivheten er en av de klareste indikatorene på at likestillinga ikke har kommet langt nok.
Siden disse tallene er noe alle politikerne på fylkestinget er kjent med bør Nordland være godt rustet til å ta fatt på likestillingsarbeidet i tiden framover. Likestilling kan ikke oppnås over natta, det kan ikke vedtas, men må formes gjennom mange små og store skritt over tid.
Men vi må våge å bruke de metodene vi veit fungerer der likestillinga har dårligst kår. Viktigst er det at vi klarer å bruke tall som de jeg har referert politisk, som grunnlag for reformering av samfunnet. For det er samfunnet, det store fellesskapet, som har størst interesse av å oppnå et mer likestilt samfunn.
Gratulerer med dagen, damer!
Tirsdag kveld ble jeg arrestert og bøtelagt sammen med ni andre aksjonister fra Natur og Ungdom etter en aksjon mot Sanderstøl-konferansen på Holmenkollen i Oslo.
I etterkant har jeg fått voldsomt mange positive tilbakemeldinger fra nordlendinger, men enkelte spør også hvordan sivil ulydighet harmonerer med arbeidet som folkevalgt. Derfor ønsker jeg å forklare hvorfor jeg og mange med meg anser det som nødvendig å ta sterke midler i bruk i denne spesielle saken.
Sanderstøl-konferansen er den norske oljebransjens årlige konferanse der de samler egne representanter, lobbyister og politikere. Konferansen er lukket og og det er utelukkende bransjen som avgjør hvem som får komme. På denne måten tilegner bransjen seg en særegen tilgang til beslutningstakerne, politikerne. Andre viktige samfunnsaktører som for eksempel miljøbevegelsen og lokalpolitikere blir ekskludert. Konferansen brukes til å legge strategien for en profitthungrig oljebransje som ønsker å drive fortsatt rovdrift på norsk natur og våre felles ressurser uforstyrret. Få, hvis noen, politiske spørsmål i Norge lider under et like stort demokratisk underskudd som spørsmålet om petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.
Miljøsaken er på alvor på vei tilbake på den politiske dagsorden. Over hele verden vokser miljøorganisasjonene som reaksjon på politikernes famlende utilstrekkelighet. Også i Nord-Norge har vi sett framveksten av en ny folkebevegelse gjennom organisasjonen Folkeaksjonen for oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Oljeboring i nord truer uvurderlige fornybare ressurser i fylket vårt. Planene om oljeboring er miljøfiendlige, usosiale og et klassisk eksempel på profittjag versus menneskelige hensyn. Vi disponerer verdens siste store torskebestand. Det er galskap å risikere å ødelegge den.
Stadig færre kjøper dessuten argumentene om en boom i arbeidsplasser. Vi veit bedre - arbeidsplassene ville hovedsaklig havnet i Stavanger og på Østlandet. Nordnorges framtid skapes i dag. Jeg er en av dem som tror og håper på en landsdel med økonomisk, sosial og kulturell vekst i framtida. Og det er grunnlag for en ny, fornybar industri i nord. REC i Glomfjord som produserer solceller og Ruukki Profiler på Mo som produserer deler til vindmøller er eksempler å slik indusrti. Nord-Norge har mulighet til å bli en pioner av verdensstørrelse innenfor ny, miljøvennlig produksjon. Det handler bare om politisk vilje til å satse på denne typen næringsvirksomhet.
Som folkevalgt har jeg et særlig ansvar for å slåss for velgernes interesser i tråd med Rødts program. En skulle jo tro at vi som er valgte politikere i Nordland ville bli tatt med på råd når Nord-Norges framtid avgjøres, men det er dessverre ikke tilfelle. Gjennom sivil ulydighetsaksjonen mot Sanderstølen-konferansen har nordnorske ungdommer tatt tilbake litt av innflytelsen over vår felles framtid som den maktarrogante oljeindustrien har fratatt oss. Den moralske seieren har vi allerede vunnet. Men skal vi vinne kampen for miljøet må enda flere bli med i folkebevegelsen mot forurensende petroleumsvirksomhet.
Nrk Nordland meldte 8.september at Ivar Kristiansen fra Høyre står i spissen for krav om sammenslåtte og sentraliserte kommuner. Han mener større kommuner er den eneste løsning for å sørge for et skikkelig tjenestetilbud i Nordland. Og dit vil han komme med tvang. Jeg mener han tar feil.
Det er helt klart at norske kommuner sliter i motbakke for tida. Økonomien er elendig og fraflytting truer bosettinga. Spesielt gjelder dette kommuner i Nordland. Av de 42 kommunene som idag står på den såkalte ROBEK-lista er hele 10 av dem i Nordland. Men er det størrelsene på kommunene som er
problemet?
Statistisk sentralbyrå har meldt at norske kommuner i 2008 hadde et samlet underskudd på 20,7 mrd kr. Dette underskuddet går ut over ungenes skolehverdag, helsetjenestene til sjuke og veiene i kommunene. Alt dette er oppgaver kommunene er lovpålagt å utføre.
Det er klart at der det er muligheter for samarbeid om tjenester over kommunegrensene kan det gjøres, og mange steder blir det allerede gjort. Flere kommuner deler kommunelege, skole eller barnehager.
Træna er en av de aller minste kommunene i landet når det gjelder innbyggertall. Likevel er det en kommune med enorm verdiskaping og vekst. Å slå Træna sammen med nabokommuner vil bare føre til større avstander til en del tjenester, og til de som sitter med makta. Slik
Vi i Rødt mener det er underskuddet og den statlig styrte underfinansieringen av kommunesektoren man må til livs, ikke de små kommunene. Derfor mener vi at kommunene umiddelbart må få minimum 10 mrd ekstra i overføringer fra staten.
Rødt sier nei til tvang og ja til lokal styring. Det betyr at sammenslåing av kommuner må bestemmes av kommunenes innbyggere. Ikke byråkrater i Oslo. De skal heller ikke tvinges til sammenslåing på grunn av økonomisk sulteforing.
I 1994 foreslo RVs Erling Folkvord en bevilgning på statsbudsjettet til en likelønnspott for å heve kvinnelønningene og minstelønna både i staten og i kommunene. Ingen andre støttet forslaget da. Nå er det på tide å reise kravet på ny!
Etter at RV forsvant fra Stortinget er det ingen som har fulgt opp dette, annet enn i ord. Forskning viser at i 2025 vil Norge trenge ca. 150 000 nye ansatte i kommunal pleie og omsorg for å sikre en god eldreomsorg. For å få til dette er det nødvendig å gjennomføre flere store tiltak: Grunnlønna for de ansatte må økes til nivået for ansatte med tilsvarende utdanning i privat sektor. Full stilling og fast jobb må bli det vanlige. Grunnbemanningen må økes ved å innføre bemanningsnormer, og kompetansen må heves systematisk på alle nivåer. Dette vil gi de ansatte i denne sektoren den lønna og statusen de fortjener, og det vil gjøre det mulig å sette i gang systematisk rekruttering av menn. Likelønnskommisjonen foreslo at Stortinget skulle bevilge en likelønnspott på 3 milliarder kroner. Dette har ikke blitt behandlet av Stortinget enda.
Rødt på Stortinget vil legge fram forslag om dette i løpet av høsten som en god start. Når et slikt forslag kommer på bordet tror jeg det vil bli svært vanskelig å stemme det ned. I så fall avslører de seg selv og viser at bekymringen over manglende rekruttering til pleie og omsorg for å møte “eldrebølgen” er bare prat. Det trengs handling nå!
Det planlegges nå kutt i uførepensjonen. Tre endringer er ferdig utredet, men ingen av regjeringspartiene vil la velgerne få klarhet i deres standpunkt før etter valget. Det synes jeg er å vise forakt for velgerne.
De tre endringene er kraftig skatteskjerping, kraftig reduksjon i barnetillegget og såkalt levealdersjustering, som betyr lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
LO-kongressen sa nei til alle disse tre endringene som selvsagt vil slå hardest ut for de som har hatt lave inntekter. De fattige uføre skal bli enda fattigere. Og ungene til fattige uføre skal få merke det aller mest. Dette er så usosialt og urettferdig at det blir vanskelig å få gjennom. Utfordringen blir å få nok oppmerksomhet om Uførepensjonsutvalgets planer.
LO i Oslo, Trondheim og Stavanger har sendt spørsmål til partiene i sine fylker om kutt i uførepensjonen. Svarene viser at Rødt er det eneste partiet som forplikter seg til å forsvare uførepensjonen mot kutt i samsvar med vedtaket fra LO-kongressen.
Vi har gjort det klart at vi støtter dannelsen av en ny rød-grønn regjering, men vi har ett viktig krav: En regjeringserklæring må inneholde en tilslutning til LO-kongressens krav om at det ikke skal gjøres noen form for kutt i uførepensjonen. Dette er en av de sakene som er mulig å vinne hvis Rødt kommer inn på Stortinget.
Vesterålen online: Nei til kutt i uførepensjonen
Mandag fikk elevene ved Sandnessjøen Videregående skole stemme elektronisk, og tirsdag forelå resultatene. Rødt går av med seieren med hele 27,8 prosent av stemmene.
Helgeland Arbeiderblad: Steinholt-effekten i Sandnessjøen
Helgelands Blad: Rødt vant skolevalget
Onsdag inviterte NRK Nordland meg og Ivar Kristiansen til debatt om oljeboring utafor Lofoten og Vesterålen.
Se innslaget hos NRK Nordland!
Ingeborg Steinholt 
